kokken, dvs den derre personen med forkle og digitalkamera på kjøkkenet, er blitt matlei. eller ikke matlei egentlig men lei av å lage mat. krise, selvfølgelig, for den blomstrende matbloggen og gastronomisk kultur generelt. men det får så værra.

det er noe ganske bakstrebersk med å ha en matblogg man oppdaterer en gang i året. Grunnen til det er at jeg er veldig lat. Jeg liker latskapen. Latskap er min livsfilosofi. Jeg er så lat at jeg ikke gidder å slette bloggen en gang. Tenk det.

Men her om dagen bakte jeg bananbrød. Brødbaking er en av disse greiene som egentlig er slitsomt og noe herk men som jeg gidder å gjøre selv om jeg er lat og utslitt. så lenge det er impulsivt. dette er en oppskrift på impulsivt bananbrød. Banan er forresten kongen av frukt.

du trenger:
6 Bananer
3-4 ss honning
litt vann, kanskje
fersk gjær, men ikke en hel en. ikke en halv en heller. men mer enn en kvart.
1 hel kilo hvetemel, ja for tenk
salt
mer honning til å ha oppå

og så må du ta og mose bananene, ha oppi litt varmt vann sånn at de blir mer flytende. rør oppi honning og gjær, sørg for at det er særdeles godt blanda. rør sammen dette med mel og salt. det må eltes lenge og vel. så må det stå ganske lenge og heve, fordi det er ikke så mye gjær oppi. hvis du har oppi mer gjær fordi du tenker "haha, men hvis jeg har oppi mer gjær så hever det fortere" kommer du til å få bananbrød med gjærsmak. mmm, nice. det skal heve til dobbel størrelse. så kan du rulle brød, rundstykker, ha det i former eller whatever. smør godt isåfall. ha flytende honning oppå, stek på ca 200 grader i mellom 20-40 minutter. kommer an på hva slags form du har på brødet. det blir ganske saftig, altså. spis gjerne varmt med smør eller syltetøy. kosemat.

Brautigan og majones

”Expressing a human need, I always wanted to write a book that ended with the word Mayonnaise.”

-Richard Brautigan, Trout fishing in america.

Oppskrift på majones:

3 eggeplommer
1ss eddik
4 dl matolje

Eggeplommer vispes. Tilsett eddik. Mens du visper kontinuerlig, tilsett olje veeeeldig sakte og forsiktig i en tynn stråle.

Dette er vanskelig, og man må øve seg, og belage seg på krise og katastrofe de første par (og tjue) gangene man prøver.

Når man har greid det, har man grunn til å skryte. "Hei, jeg kan lage majones, ja, jeg kødder ikke, hvor er kjøkkenet ditt? Du har sikkert noen egg og litt olje, kom så skal jeg vise deg." Killer partytrick.

Når man kan det, så kan man begynne å eksperimentere. Det finnes ingen grenser for hva man kan gjøre med majones, men Aioli må kanskje være det lureste man kan gjøre.

Oppskrift på Aioli:

•2 eggeplommer
•2 dl olivenolje
•3 fedd hvitløk
•1 ss sitronsaft
•1 ts salt

Visp eggeplommer, hvitløk, sitronsaft og salt. Tilsett olje på samme måte som sist. Veeeeeldig sakte og forsiktig. (Om olivenoljen: Man vil gjerne bruke den dyreste og beste fordi man er veldig rik og bortskjemt, men jeg vil anbefale å ikke bruke mer enn en tredel eller halvparten extra virgin fordi det fort blir for sterk smak. Bland med en mild olivenolje eller en nøytral olje.)

Hva man kan spise majones til og på:

French fries.

Fordi det gjør dem i Nederland, tydeligvis.

Har jeg hørt...

Også hørt...

Reker, old school. (Når jeg var liten hang det et klistremerke på kjøleskapet med bilde av en reke som sa: "Skal vi reke litt i kveld?")

Noen lyse ideer?

Takk for meg, ses igjen om et år ca.

Blandet skogsbærpai

Det er en tid for pai og en tid for skogens bær. Den tiden er ikke nå. (Januar)

Egentlig. Men det blåser jeg i! For jeg laget pai i går. Dessertpai. Mmmmm.

Disse flotte bærene jeg egenhendig plukket ut av frysedisken på prixen i går, er et godt eksempel på at naturen er for snill med oss. Bortsett fra solbær. Solbær suger.



Det som kanskje er tricky med pai, er deigen. Den blir liksom bare æfff... og så vet man ikke hvorfor. Det er ikke så mye å si om den saken, egentlig. Men litt øvelse kan nok være lurt. Lag en pai i dag, så vil paien du lager i morgen bli enda bedre! Sånn er det bare. Det viktigste å huske på, er å ikke bearbeide deigen for mye. Det er et avgjørende poeng. Man skal på kortest mulig tid gjøre om smøret og melet til en kornete masse, uten at det blir et såkalt "sticky mess". De proffe gjør dette med to svære kniver. Imponerende, men kanskje litt drøyt for nybegynneren. Deigen til høyre er forresten et eksempel på det man kan kalle "borderline sticky mess." For det velutstyrte kjøkken vil jeg anbefale food-processoren. bruk kniven. Ha i det tørre. Mel, gryn, kjeks, nøtter, salt, sukker, urter og krydder. skjær smøret i små terninger. ha det så kaldt som mulig. Kanskje en liten tur innom fryseren? Spre det rundt så det blir jevnt fordelt rundt kniven. Trykk på knappen det står "impuls" på. Hold den ned i fem sekunder. Ikke deig ennå? fem sekunder til. Sjekk igjen. så snart den er god, slutt å miks. så skal den stå i minst en time i kjøleskapet. Den tar ikke skade av å stå over natten heller.

Når man skal bearbeide deigen, er den ganske hard. Jeg pleier å klætte den ned i forma, og presse den utover med fingrene. Noen kjevler. Dem om det. Det er noe tilfredsstillende med å trykke paideigen utover. Det er det som er pai. Den må prikkes med gaffel, slik at den ikke eser opp. Ikke undervurder dette! Hvis den eser opp, blir det ikke plass til fyll, og da har man ikke pai, bare deig. Mmmm. Skallet skal forstekes. Kvarter kanskje? 200 grader? vanligvis. Hvis man legger bakepapir oppi skallet og fyller papiret med erter, er man en paiproff. Da må man ha en egen boks i skapet, "paiskallerteboksen." som alle forstår er dette for proffene. Mens den står i ovnen, lager man fyllet. Men også lokket. Lokket er tricky business. ingen fingertrykking der nei. Her er min teknikk. Legg deigen mellom to bakepapir. Kjevl ut. Legg så hele stasen i fryseren. Da vil det bli hardt, og man kan dra av papiret lett som en lek. dra av papiret før du legger den på paien, som sannsynligvis er varm. Handle raskt, sånn at den ikke smelter og henger fast i papiret.

Fyll er folk stort sett uenige om. Noen koker bærene sammen med sukker og melis og potetmel og jeg vet ikke hva. Amerikanere, hele bunten. Jeg foretrekker en såkalt "syrlig pai" hvilket vil si at jeg har skall uten sukker og fyll uten sukker. Jeg har på litt læll da, spesielt siden det er rips oppi. Men bare bittelitt. Ikke noe potetmel og sånt tull. Men det blir litt klisjat pai av det, altså. Potetmel gir sikkert penere pai. Men det er ikke alltid utseendet som teller!


Så måker man hele greia inn i ovnen. Her et freskt bilde av innsiden av min hybel-stekeovn. Nice, ikke sant? Pai skal stå mellom 20 til 40 min. Lenge er bedre enn kort, fordi blautpai er det ingen som liker. Krispy pai, derimot. Mmmm.


Her er staseligheten slik den så ut på komfyren min i går kveld. Og ja, den luktet himmelsk. Nå skal jeg si noe viktig om pai. Pai er et bakverk. Som alt bakverk, skal den HVILE når man har tatt den ut av ovnen. Helt sant. Ikke så fryktelig lenge, hvis man vil spise den varm. Men man skal kunne ta på paiforma når man skjærer av et stykke. For ellers vil den bare smuldre og søle og klæsje all over the place. Så la den hvile. hvil i fred, lille pai. Og store pai. Hvil i fred, pai. Fred være med deg.


Dette er paifred etter sin lille nap. Jada. Jeg og H spiste en halv pai på en halvtime. Dont try this at home.


Avslutningsvis vil jeg snakke om dessertpais tilbehør. For "be" hører til. Stikkord er melkeprodukt og vanilje. Som denne frekke lille fotoseansen under viser, kan man spise pai både med og uten. Men er man som meg, bruker man en hver unnskyldning til å spise vaniljekrem. Vaniljekrem er sjef. Man kan bruke vanlig vaniljekrem på boks, Kremfløte eller en kombinasjon av de to. Har man en veldig søt pai, skal man bruke en mindre søt krem. Som for eksempel en krem laget på creme fraiche. mmm. Vaniljeis er konge, og obligatorisk til eplepai. Men det vet jo alle. Is er til varm pai. Man kan ha fromasje til pai (faktisk), parfait til pai, sorbet til pai (hvis paien har kremfyll og ikke fruktfyll, en slags bizarro-pai) semifreddo, oh stop me! Men. Pai-accessory nr 1. Er. (sånn rent objektivt sett) Mascarponekrem. Mascarpone er en italiensk monster-krem ost som er mest kjent for sin deltakelse i drapet på mange italienere ved tiramisu. Man lager krem av den ved å mikse den med vispet fløte og tilsette sukker og ekte vanilje. Ikke noe sånn kødde-vanilje på boks, nei. Dette er ferrarien av dessert-kremer. Men fattige studenter har ikke råd til sånt, så da blir det vaniljesaus på boks.

Hymne til poteten

Poteten, Solanum tuberosum, livets knoll!

Næringsverdi:
Per 100 gram:

* Energi 306 kJ (73 kcal)
* Vann 80 g
* Protein 1,8 g
* Karbohydrater 16 g
* Fett 4,5 g
* Kostfiber 1,3 g
* Kalium 468 mg
* C-vitamin 11 mg

I disse fattige student-dager, syntes det meg på sin plass å gi credit where it's due, nemlig hos den av grønnsakene som har gitt meg mest glede for minst mulig penger, poteten. Hva skal man si? Den er rund, kanskje litt ujevn, knudrete, men avviket fra den perfekte kuleform illustrerer bare dens robuste livsvilje, dens tilknytning til naturen, hvor det perfekte alltid finnes i det imperfekte. Den sprenger seg ut over ideen om kulen som finnes immanent i poteten, sprenges for at poteten skal kunne gå opp i en høyere, og mer perfekt form, en form som er unik for hver individuelle potet (derav poteter som ligner elskede eller hatede politikere) og som illustrerer dens tilhørighet til moder jord, hvor alt er unikt, men allikevel går opp som en naturlig del av et større hele.

Poteten, dere. Poteten.

Den er en god venn, en gammel venn. En venn som du kanskje ikke alltid er på like god fot med, men like fullt en venn som man holder sammen med i tykt og tynt, for sannheten er at ingen er som poteten. Kjedelig og mangfoldig på samme tid.

Etter at den er røsket ut av den sorte mulds varme omsorg, fraktes den rundt om kring mellom verdens hjørner til den ender opp i et supermarked nær deg. Der ligger den, ventende, rugende på en varm, vennlig masse som gjerne vil gå i ett med deg og smøre ditt sultne, kalde indre med en god, mett og fornøyd følelse.

Poteten er sublim. Den er genial. En virtuos matvare.

All hail, Poteten.

Men vi spiser den sjeldent rå. Det er gøy, forsåvidt, men ikke i lengden. Derfor:


French fries, Pommes frittes, frityrstekte poteter, Chips:

Med ketchup kan denne manifestasjonen av poteten kappes med tungvektere som sjokolade og sex. No kidding.

Bakt Potet:

Denne også, forsåvidt, bare at den tar 3 timer å lage. Men, mmmmm..

Potetmos

Den hjemmelagde versjonen med meierismør, varm melk og parmesan, most med manuell kraft og kjærlighet, og servert med hva som helst. (nesten)


Andre viktige kulinariske bidrag gjort av vår venn tuberosum:
Vichyssoise, komle, lompe, tortilla, potetpannekaken, hasselbackpoteter, fløtegratinerte poteter, osv, osv.


En brummende kasserolle kaller, og jeg må nok en gang forlate denne vennlige jord for mine tankers frø. Jeg forlater dere med disse siste ord som jeg håper vil utvide deres horisont foran deres skip på oppdagelsesferd på potetens hav.

sa noen lo-carb?





Gale menn med ett øre har også vist seg å fatte interesse for potetens anvendelighet.



http://www.potatocongress.org/
http://www.potatomuseum.com/
http://www.potatoes.wsu.edu/

Alimento del heroe: tortilla.

Tortilla!

Mange vet ikke at spanjolene kaller sine feite, deilige omeletter for tortilla. De bestiller det på restauranter og blir fortørna fordi de ikke får "Sånne lefser med sånne greier å sånt, vøttø! Erru helt dum eller?"
Tortilla er spansk omelett. nam.

Viktige ingredienser er foruten egg, løk, paprika, og potet. Jeg koker den først, sånn fordi det er greiest.
Ellers kan den varieres i uendelighet. Jeg digger sånt.
Denne jeg laga i dag var med paprika, og oliven. Men alt av grønt går an å ha i. Bare pass på at det blir gjennomstekt. Poteter for eksempel, kan være litt rå hvis en har dem rett oppi. Kok dem først, bare litt, ikke helt myke, men bare sånn litt, så blir det mye greiere.
Ting jeg har lyst til å prøve i tortilla:







stek grønnsakene litt først, spesielt løken, sammen med krydderet. pisk sammen eggene, salt og pepper,
ta det grønne ut av panna, ha i olje, og tøm eggene oppi. SÅ tar du oppi grønnsakene. Det funker best sånn. stek på lav temp. i 15-20 min. hvis du har en egnet stekepanne, mot og litt skills, kan du prøve å snu den. hvis ikke, gjør du som meg og lar den steke med lokket på over lav temperatur en litt lengre periode.

Skjær i kakeskiver og spis med godt brød, salat og hva annet man måtte ønske. Øl er jævlig godt til tortilla.
Her ser vi en grønn arm jeg velger å kalle s, som forsyner seg profesjonelt av sakene.

Dette er min tallerken, etter prinsippet ja takk begge deler.


Dette laga jeg på en halvtime (bortsett fra koking av poteter) etter treninga og det ble varmt og godt og sunt til tre glupske slitne veggiser. Perfekt hybelmat, billig og sunt og godt.
Dere altetere der ute kan prøve med f eks. pørshe eller noe sånt i. hvis en liker sånt.

En "fedon king" gjelder ikke som gresk mat.

Nei, hva er det du sier? dette er helt gresk for meg, asså.

Hellas. for mange i norge kjent som en region i det store landet "syden." Stedet for hvitløk, fersk sjømat og hårete menn.
Eventuelle tykkfalne menn i toga som prata om demokrati en gang for lengelenge siden, men det bryr ingen seg om lenger nå. Nå har vi bare hehe tykkfalne menn i toga som snakker om ernæring og moskva-marits følelsesmessige tilstand. Nok om det.

Jeg våkna i dag, bada i mitt eget snørr, (her prøver vi å få appetitten opp så mye vi kan) og bestemte meg for å lage gresk. Jeg har et livslangt eksperiment jeg liker å kalle "hvor mye hvitløk kan man ha i denne retten?" Foreløpig er jeg oppe i tre hele hvitløk. Det artige med å lage mat når man er skikkelig tedd i desa, er at man ikke egentlig kan bedømme hvordan noe smaker. Derfor har man oppi aaalt for mye av alt, noe som gir en mangfoldig smaksopplevelse. En kokk med mer yrkesmoral ville selvfølgelig avsagt sin kjøkkentjeneste når hun var syk, spesielt med hensyn til smitten. Men jeg er jo fullstendig umoralsk, dessuten sier vi det sånn i trøndelag: Bare det koke, så e det greit.

Vi prøver å bruke opp alt det forskjellige tørre vi har på hyllene i vårt lille hybelkjøkken, derfor bestemte jeg meg for å lage polenta. polenta er semule av mais. enkelt og greit. Jeg tar 5-6 dl vann, 150 g polenta og koker ca 10 min over svak varme. I vannet har man smakstilsetninger av forskjellige typer, alt ettersom hva man vil bruke den til. Jeg bruker buljong og soyasaus, det gir en fin og rund smak. Her er et særdeles appetittlig bilde av polenta in the making. det er sånn de gjør det i italia...

Når den har kokt, blir den en tjukk klumpete grøt som er så tung å røre i at du virkelig får testa kvaliteten på kjøkkenredskapene dine. Jeg har knekt så mange som tre forskjellige i en polentagryte. Nå skal du helle polentaen over i en form, og la stå kaldt. helst over natten, men hvem har vel tid til det? polentaen blir en fast masse som skjelver som pudding når du rister på den. woho, underholdning på kjøkkenet! jeg skjærer den i skiver, slik:

Sånn i tilfelle det trengte forklaring. Den lille biten helt ute til venstre er knaskebiten min. passer på hygienen sjø.
Stek i smør/margarin, eller grill. nammenamm!

så tar du en agurk, skreller skallet. det er en av mine favorittting! skrelle agurk med ostehøvel! kjempegøy! (nerd) rasp agurken, og la den dryppe i et dørslag. rør sammen med sånn passe mye yogurt naturell. yogurten burde egentlig også henges til tørk, jepp. du tar den i et stykke veldig finmasket tøy og lar den henge i sånn tja et døgn, så blir den tjukk og fin. det er kommet en ny yogurt på markedet nå som heter matyogurt. godt mulig den er mye bedre. har ikke prøvd den. man har altså oppi tørr agurk, tørr yogurt, ett fedd eller to med hvitløk, og rører sammen. best å la det stå en stund og godgjøre seg. eller hvis man er lat og har det travelt, klærsjer man bare sammen noen greier. du får en lysegrønn gugge som smaker godt nok men som egentlig bare minner deg om hvor godt de egentlige greierne smaker.

Oooh, det så ut som en skål med snørr! jumm.

Videre til selve gryta. hovedingrediensen er aubergine, en av mine absolutte favorittgrønnsaker:

gi den en klem.
Man tager en løk, helst en stor en, og hakker. et par stenger selleri, så mye hvitløk en føler for (hehe) og freser det hele i olivenolje. bruk en jerngryte, jerngryte er fint og sunt og autentisk. når det har blitt fint og blankt og mykt, har man oppi en aubergine i passe store biter. en boks tomater, en nævva rosiner. (ja faktisk, det smaker dritgodt) la koke en stund. krydder som anbefales: littegranne chilipulver, rosmarin og persille. salt og pepper etter smak.
Denne gryta er i all sin enkelhet fantastisk god. Folk slutter ikke å bli ekstatisk over den. Slik så Meg Ryan ut da hun fikk smake den:

Den er også fin å improvisere over. Prøv med større biter av alle tingene og mer tomat, prøv ferske tomater, prøv tomatpuré. Jeg kommer ikke på mer. Bruk fantasien din.
Tilslutt serveres det hele på ekte rustikt gresk vis:



Dette var onsdagsmiddagen sin det! Romkameratene mine er heldige, eller hva?

Å herregud, jeg skal aldri drikke igjen!

Heh, som de sier, etterfulgt av; ja, dette har mange sagt dagen etter et fyllekalas. det er vel kanskje muligens den kjedeligste innledningen på en kjedelig tirade om fyll, bakfyll, og reparasjon av sistnevnte. førstnevnte trenger ikke reparasjon, i tilfelle du ikke hadde tenkt på det.

for dette essayet (hah.) har jeg selvsagt begått mange timer med research, sånn at jeg er skikkelig "in the mood" akkurat nå. Problemet er bare at etter flerfoldige dager på fylla, er hyllene i det berømte hybelkjøkkenet ribba. litt uttpå kveldene kan man bli litt halvgal etter blandevann, denne spritfyllas hellige gral. prøvd f. eks. vodka og havregrøt? rom og eggeplomme? sambuca og cola? så nå kan jeg ikke gjøre annet enn å ligge her og skrive om alt jeg vil ha å spise, hulk snufs. det jeg prøver å si er: trukke det blir noen bilder. jeg har konsumert alt jeg samlet sammen i researchen.

oisann gitt, der merka jeg at den lille, heh, heh, morsomheten om rom og eggeplomme sank inn. jeg skal gå og rope på rohans hær, som de sier i malvik.

ja, der er vi tilbake, litt mindre magesyre i systemet. Hvis en er i den formen der, kan jeg anbefale et kjerringråd fra en danmarks-tilbøyelig venn, (nei, ikke hair from the dog that bit ya) oksydert eple. oppskrift: skrell et eple. rasp samme eple. la ligge i skål til brunt og deilig. si aaaaaa. spis sakte, hvis det kommer opp igjen, lather, rinse and repeat.
oksydert eple brukes når man er så ødelagt at man kaster opp hver gang man løfter lillefingeren. hvis en skal ha raspa eple, må en spørre veldig pent og ynkelig og innrømme at man ikke er noen barsking i det hele tatt, man er en liten pyseunge som ikke tåler sprit.

koffein og ibumetin er mitt neste avsnitt. koffein kommer fra en liten bønne fra sydlige strøk, i likhet med mye annet. (oi, var den for drøy? noen som tok den?) koffein får man i seg fra a: kaffe, b: cola. i helvetesbakrusen synes jeg kanskje kølsvart kaffe kan være litt tungfordøyelig, pluss at man er kanskje så redusert at en har mistet refleksene, og da er det fare for å brenne seg på tunga. (buhu.) så; cola. jepp, cola. i mitt tilfelle cola light, men det er bare på grunn av min bakgrunn i modellbransjen, eee, tekstilbransjen, eee, nevermind. cola i alle fall. eller sånn iskaffe, sånn som tine lager nå. mmmm. yumm. dærsken, det tror jeg at jeg må gå ut og kjøpe meg.

urk, kom nettopp på en ny blanding jeg har tidligere hatt i meg. cola, vodka og vaniljeis. dont try this at home, kids.

ibumetin funker hvis en har vondt i hodet. skalleknarp som jeg bruker å kalle det. men en kan få vondtevondt i magen av det, så bruk forsiktig. dessuten er det dårlig for levra. i likhet med alt annet.

når en begynner å komme seg såpass i form at en kan tenke på å ha i seg fast føde, er det viktige ting å huske. Det skal være fett. masse, deilig, skvulpende fett.

'tøyeblikk, må visst hilse på de døde fiskene igjen.

speilegg. heftige speilegg med ketchup. bacon for dere som liker å spise huden til griser. men speilegg. eller den asiatiske versjonen, bøffa helt og holdent fra the hungry tiger, eggerøre med ris. det må jeg lage meg nå. mmm. pizza fungerer selvfølgelig utmerket. smelta ost generelt, ostesmørbrød for eksempel. oooh, ostesmørbrød. trash-junk-fast-food er også all good. det skal være varmt, mektig og åreforkalkende.

noe mer å si om saken? selvfølgelig er det det. jeg er jo veggis, dette er en veggisblogg, så la oss slå et slag for grønnsakene dere! kanskje ikke noe man tenker på dagen derpå, men det kan være veldig effektivt, faktisk. hvis en for eksempel har vært uheldig å drikke ikke bare det som var oppi glasset, men selve glasset også, skal en spise asparges. så lærte vi noe på fylla i dag også. jeg har jo allerede snakket om det raspete eplet når jeg tenker meg om, så jeg har vel egentlig slått et slag for frukten allerede. la meg bare anbefale gulerøtter, appelsinjuice, potetmos, kikerter (som i falafel, heh heh.) og banan.
banan er bra. lett å tygge for folk som har reduserte funksjoner, søtt og godt men ikke kvalmt, mettende, deilig kremaktig. banan er bra. akkurat nå sitter jeg og inntar en av mine favoritt-bakrus kurer: (med unntak av speilegg selvfølgelig,)

Et glass med melk, og en banan. så enkelt, så godt.

melk er generelt også en greie for meg dagen derpå. jeg pleier å drikke 1-2 liter skummet melk. funker bra det. men ikke for alle, jeg vet det. yogurt funker ikke helt på samme måte, jeg greier ikke yogurt. bakterier og det der.

dagens oppskrift for å bli god igjen:
- raspa eple.
- ta en dusj.
- banan og melk
- skrive dritmasse tull og publisere det på nettet.
- heftig trash-måltid.
- iskaffe
- 4-5 actionfilmer. (føde for sjelen også, vettu.)